Hvordan løpe ut av bilkøen

Øvre Blanktjern. Foto: Bjørnar Eidsmo

Jeg sitter i bilen. Det er kø i Bygdøy Allé. Planen er å rekke en taksering av steinsprut i lakken. 

Tekst: Bjørnar Eidsmo

Verkstedet på Lysaker stenger om femten minutter. Google Maps mener det skal ta seks minutter å kjøre dit. Jeg vet den ljuger. Det er for mye trafikk.

Ute er det sol. I morgen blir det regn i flere dager. Hvorfor skal jeg kaste bort tiden i en bilkø, på vei til et verksted som sikkert er stengt når jeg kommer frem?
– Godt spørsmål!, tenker jeg og svinger ut av køen, tar første vei til høyre og kjører hjem.

Jeg vil ut

Hjemme på Sagene pusses naboens leilighet opp. Bråket fra boringen rister i øregangene. Jeg holder ut for jeg må ha mat før jeg gjør noe annet. Etter tre brødskiver og et glass vann tar jeg på meg løpeskoene. Jeg vil ut. Hvor jeg skal vet jeg ikke helt. Kanskje bare noen runder på gressbanen på Voldsløkka? Hvordan er det i marka nå tro? Er snøen borte fra stiene?

De første meterne går forbi Sagene frukt og grønt og er på asfalt. Allerede i Bjølsenparken rundt hjørnet får jeg gress under føttene. Det kjennes godt. Temperaturen er mye høyere enn jeg trodde. Det er varmt.

Ved Voldsløkka presser endel joggere runder. Jeg hiver meg med, men vet at dette holder ikke. Det er for kjedelig. Foran meg svinger en sprek jente til høyre opp en trapp. Den trappen leder til stier som åpner opp hele Nordmarka. Ikke så mange er klar over det. Jeg husker ikke hvordan jeg fant det ut. Tror jeg bare testet det en gang.
 

Byen forsvinner

Trappa tas fort, og snart passerer jeg henne. Hun er med i en skiklubb kan jeg se på jakka. Det er den siste løperen jeg ser på lang tid. Jeg løper forbi Bakkehaugen kirke. Langs stien er det blå blomster. Deretter er det opp gjennom den lille eikeskogen “Lunden”. Den skal være en av våre nordligste eikeskoger. Den er sjelden i Osloområdet da så mye eik ble brukt til skipsbygging tidligere. 

Jeg passerer en eplehage, Tåsen t-bane stasjon og tar stien videre til Havnabakken. Den åpner seg foran meg og byr på en bratt utfordring . Jeg tar det med ro og løper sikksakk slik jeg går topptur i fjellet. Noen ser på meg. 
–  Kommer han til å løpe helt opp?, tenker de kanskje. Jeg blir varm. På toppen er det fantastisk utsikt over byen. Jeg snur meg ikke for å se den. Foran meg venter skogene i Nordmarka.

Jeg løper på en sti mellom husene på Korsvoll. Deretter kommer jeg til stedet som kalles for Grinda. Enda vet jeg ikke hvor vått det er på stiene videre. Hvor lavt ligger egentlig snøen? Det ser litt sølete ut, men jeg er ikke i nærheten av å snu. Det er jo nå moroa starter. 

Beina går av seg selv. Årets første løpetur i marka. Det er sol! Så utrolig deilig. Etter hundre meter løper jeg vekk fra den brede stien og inn på de som er smalere. Det er nesten rart, men kroppen finner alltid frem av seg selv her uten at jeg tenker på det. 

En maurtue dukker opp. I speidern, da jeg var barn, lærte vi at maurtuene ligger på sørsiden av trærne mot sola. Det ser ut til å stemme her også. Tua er full av liv. Tusener av maur kravler rundt hverandre. Det ser ut som kaos, men jeg vet det er et system der jeg ikke kjenner. Skal de ikke være blant verdens sterkeste dyr i forhold til størrelsen også? Maurene jeg ser bærer ikke på noe i dag. Det er kanskje mer aktuelt når våren er kommet lenger. Jeg fortsetter innover.

Stillhet

Etter noen minutter kommer jeg til dagens første store høydepunkt. Det lille vannet jeg ikke vet hva heter. Noen kaller det lille Svartkulp eller Ringnestjernet. Ingen andre er der. Jeg ser det er sol selv nede i bunn av skrenten langs vannkanten. Jeg kravler ned og setter meg. 

Utenfor jobben skal de bygge et stort bygg. Det hender det bråker fælt. Når den samme lyden dukker opp hjemme fra oppussing av butikklokalet under og leiligheten over gangen er det bare å rømme. Vekk fra de harde lydene. 

Mobilen ligger hjemme. Jeg får ikke målt hvor langt jeg løper eller tatt bilder. Jeg kjenner jeg er mer tilstede. Det lille tjernet er blikk stille. Sola varmer i ansiktet. Den eneste lyden jeg hører er fuglekvitter. Fuglene høres lykkelige ut. 
 

Friklatring

Bak meg er et bratt berg. Før jeg kunne gå, klatret jeg ut av lekegrinda. Det var visst ikke så lett alltid å ha meg med på besøk til folk. Da kunne jeg finne på å klatre opp i bokhyllene deres. En episode fra jeg var tre år husker jeg enda.

En ti meter høy bjørk er foran meg. Treet har fine greiner. Jeg klatrer oppover og er ikke redd. Utsikten er fantastisk. For første gang kan jeg se ned på stabburet på tunet! Da jeg forteller om min bragd til mine foreldre senere får jeg beskjed om at slik klatring ikke er lov. Det er farlig. Mitt svar var visstnok: “Hvorfor klatrer ikke dere mer, dere som får lov til alt?”. 

Jeg forstår dem nå, men siden den gang har jeg vokst opp og bestemmer helt selv. Så jeg friklatrer i berget. Det er gøy. Fjellet er porøst flere steder. Ved å klatre oppleves mestring hele tiden. Jeg blir minnet på at jeg burde gjøre det mer.  Å falle er uaktuelt. Derfor er jeg forsiktig. Det er unødvendig  å skade seg. Uten mobil. Alene. 
 

Hvor er snøen?

Jeg vil videre inn i marka og finne ut hvordan stiene er lenger inn. Så langt har jeg ikke sett noe snø. Er den helt borte alt? Svenskemuren som svenske krigsfanger skal ha laget tidlig på 1800-tallet passeres. Skal jeg løpe bort til Sognsvann og inn på grusveiene der? Nei, det er morsommere med stiene. 

En vilkårlig sti bringer meg videre i nordover. Svartkulp er rett i nærheten. Jeg kjenner igjen noen partier fra OBIK og Salomon sine terrengløp. Der OBIK-løypa snur i retning Sognsvann durer jeg på videre. Det er faktisk nesten ikke snø her heller. Noen steder er det vått, men jeg holder meg ganske tørr. Jeg har tynne ullsokker på, så det gjør ikke noe om jeg plumper uti. Inni skogen her er det mye kaldere. Nå er jeg glad jeg likevel har på superundertøy og løpejakke. Temperaturen må jo være ti grader kaldere her enn på Sagene. Minst. 

Den hemmelige stien

En løpevenn, Marie, viste meg i fjor en sti hun kalte “Den hemmelige stien”. Nå er jeg plutselig på den igjen. Det er en favoritt. Stien er smal, snor seg gjennom terrenget og har mykt underlag med lite røtter og stein. 

Ett sted går den langs en bekk. Da ser jeg det. Solstråler smyger seg gjennom trærne. De treffer frostrøyk fra bekken og små tåkedotter som ligger spredt i terrenget. Så utrolig stilig. Dette skulle jeg gjerne delt med noen.  

Hvem bor her tro? Foto: Bjørnar Eidsmo

Trolske tåkedotter

Nå har jeg vært ute ganske lenge. Sikkert halvannen time. Jeg er enda ikke sulten eller tørst. Hodet vil lenger. Det er jo så fint ute. Jeg fortsetter oppover i furuskogen. Plutselig kommer jeg ut på grusveien ved Store Åklungen. Tåkeskyer og frostrøyk glir over vannet. Det er som tatt rett ut av et eventyr. Hvor er trollene? Nøkken og huldra?

Dette er melkeruta til Ullevålseter, og nå hører jeg noen stemmer. To damer som går tur dukker opp. De er de første jeg ser siden Korsvoll. Jeg løper litt videre før jeg før jeg stopper helt nede ved vannkanten. Det er blitt sommertid og lysere. Sola skinner. Nå kjenner jeg at jeg egentlig burde snu. Det er vel en mil tilbake til Sagene. Når jeg er kommet så langt må jeg ta meg en tur til Ullevålseter også. Der er det drikkevann. 

Snøgrensen

Ut på veien kommer en jente løpende med en hund. Hun er den første løperen jeg ser siden Voldsløkka. Jeg løper vekk fra grusveien og opp igjen på en sti. Her er det faktisk snø. Så det er her snøgrensen er nå. Det er tungt å løpe. Ut igjen på grusveien igjen er det hard is og snø. Slik er det opp mot Ullevålseter helt til der sola har tatt bedre tak. Jeg rusler rundt på baksiden og drikker vann. På vei tilbake mot hyttehjørnet kommer hun med hunden forbi. Hun ser på meg. 

- Fint å løpe i dag ikke sant?", tenker jeg, men sier ikke noe. Så kjedelige er vi noen ganger. I hvert fall når vi ikke er lenger inn i marka enn Ullevålseter. 

Etter å ha stått noen sekunder i sola løper jeg avgårde med kurs tilbake mot byen. Det går så rolig at jeg oppdager at en løpegruppe holder på å ta meg igjen. Jeg setter opp tempoet. Så ser jeg en sti som leder ut i skogen. Klart jeg tar den. Borte er jeg.

Flyt

Det går svakt nedover og da løper jeg fortere. Jeg hører noen er foran. Snart ser jeg dem. Det er stisyklister. Kanskje jeg klarer å ta dem igjen? Jeg raser avgårde over stein, røtter, mose, berg, vanndammer og jord. Syklistene er ikke av de tøffeste. Når jeg passerer virker det som om jeg har dobbel så stor fart. Jeg får nesten en følelse av å sveve avgårde.  

Noen kilometer senere er jeg tilbake på toppen av Havnabakken. Denne gang nyter jeg utsikten. Byen ser fredelig ut herfra. Kanskje mest fordi det er få lyder å høre. En far sitter på en benk med sin datter og de ser den samme utsikten. I bunn av bakken klatrer noen gutter i et tre. Jeg slipper meg ned gresslia og lar meg fange av byen igjen.