Paul Ogier på vei ut fra sjekkpunkt 2 ved Dørålseter. Foto: Gildwen Le Ferrec

Bli med bak kulissene når banden fra Sky Blazers samles i et veikryss i Folldal. Kun en av dem har fullført en 100 miles før. Hvem vil klare det denne gang?

Tekst: Bjørnar Eidsmo

Det er svarte natta. Klokka er 03:57. Jeg har vært våken i to minutter, og hører noen utenfor soveromsdøren. Så banker det på.

Hodet til franskmannen Gildwen LeFerrec titter inn døra til soverommet mitt.
- God morgen, sier han med et smil.
- Bonjour Gildwen!, svarer jeg.
Gildwen går videre til neste rom. Han passer på at ingen forsover seg.

Vi befinner oss i et gult hus i fjellbygda Folldal. Huset kalles Retrohuset og ligger i et veikryss der Fylkesvei 27 mot Ringebu starter. Stilen, møblene og gjenstandene på rommene er fra 50-70-tallet. En hel gjeng med ultraløpere fra Sky Blazers er innlosjert her.

Folldal er omkranset av tre fjellmassiv. Det er Dovre, Alvdal Vestfjell og Rondane. Området regnes som et av de tørreste og kaldeste stedene i landet. Om en snau time er målet for seks av oss i huset å løpe 100 miles, altså over 160 km, i disse fjellene.

For å lykkes med en slik distanse kreves gode forberedelser, en sterk vilje og en kropp som tåler påkjenningene. Samtidig er det mye uforutsett som kan oppstå. Da er det ikke sikkert smågodt som saltsild, eller en energigel er nok.

Inger Aaberg, Paul Ogier, Molly Bazilchuk og meg i Folldal dagen før vi skal delta på Rondane Ultra Trail 100 miles. Foto: Gildwen Le Ferrec

Patrick Stangbye har kommet til Sky Blazers’ huset. Han er en dedikert løper som har forberedt seg grundig til løpet. Foto: Gildwen LeFerrec

For rundt 15 år siden kom jeg til Rondane for første gang. Minnene fra den turen består av stein, tåke, byger og trasking på en grusvei der vi misunte syklister som passerte oss. Det var mye grått. Vi avbrøyt faktisk hytteturen midt i helga til fordel for Parkteateret på Grünerløkka i Oslo. Det var andre tider.

Senere har jeg sett bilder fra de majestetiske toppene opp mot over 2000 meter over havet. Inntrykket av Rondane som steinete, grått og hardt har festet seg. Stein er mektig og flott, men jeg liker variasjon og kontraster. Jeg kom aldri tilbake.

Inntil denne sommeren. Løpet Rondane 100 Ultratrail skal nå gi meg en sjanse til å oppdage disse fjellene på ny. Flere ganger skal jeg gjennom frodige og grønne daler i 1000-1100 meter over havet. Der vil jeg få raslende fjellbjørk, lyng, blanke vann og brusende elver rundt meg. I horisonten skal jeg se hav av hvit reinlav. Jeg skal videre gjennom et område med mektige morener og dype kløfter.

Om ikke dette er nok så vil den kjølige og gufne perioden som har preget fjellene her de siste ukene være over. Vi kommer til å få et nydelig vær med sol og ingen vind. Tenk det. Den andre natten skal jeg ta meg tid til å legge meg ned alene høyt oppe i fjellet. Jeg skal skru hodelykten av. I noen minutter vil alt jeg ser være månen, stjernene og Melkeveien. Ingen lyder høres. Kanskje vil et lite vindtrekk komme susende. Så skal jeg skimte hodelykter fra konkurrenter som nærmer seg. Dette er frem i tid.

Rondane er mer enn stein. Mellom ca 1000-1100 meter over havet finner du det grønne beltet over skoggrensen som her. Foto: Bjørnar Eidsmo

Morgenrutiner

I Retrohuset bikker klokka nå 04:00 om natten. Det er 60 minutter til starten går, og 45 minutter til oppmøte. Det jeg skal gjøre den neste timen er nøye planlagt. Rommet jeg bor i kalles 78-rommet. Det har et enkelt, men funksjonelt kjøkken. Først skrur jeg på vannkokeren. Jeg spiser müsli med kulturmelk og banan. Et egg legges i en gryte. Jeg heller kokende vann fra vannkokeren over egget og skrur på platen.

Alt jeg skal ha på meg, og med, ligger klart. Den trofaste ullshorsten fra Devold og en godt brukt teknisk trøye fra Rottefella med startnummer 7 er på. Løse ermer i merinoull fra Devold trekkes opp på armene. Tåsokker fra Injinji dras over tærne. Dette er fire plagg som jeg har brukt på mange ultraløp. En fordel med å ikke ha en sponsor er å kunne mikse produkter fra mange leverandører. For resultatorienterte sponsorer er jeg uansett ikke på radaren. Da må de være ute etter noe annet. En god historie kanskje?

Det har gått syv minutter. Egget er ferdig, kakkes og spises. En svart Arc’teryx caps settes på hodet. Deretter løfter jeg opp drikkevesten. Nå bruker jeg en ny Salomon Adv Skin 12 Set. Der oppbevarer jeg en del næring, noe ekstra tøy og en diger GPS-tracker. En drikkeflaske med solbærsirup og en med vann sklir ned i to lommer. Hvor mye veier drikkevesten nå tro? Kanskje tre kilo?

For nest siste gang tenker jeg gjennom om alt er med. Jeg ser ut vinduet. Det er forsatt mørkt. Deretter går jeg ut av rommet og ned trappen til de andre.

Molly Bazilchuk er meget dyktig til både å forberede seg til løp, og til å gjennomføre det hun bestemmer seg for med gode resultater. Samtidig sprer hun mye godt humør. Det er alltid gøy å være på tur med henne. Foto: Gildwen LeFerrec

Huset er fylt med løpere fra Sky Blazers. Noen sover enda. Det er Henriette Lund og et par venner av henne. Hun skal løpe 50 miles. Da er starten først kl 12. Løperne som skal delta på 100 miles distansen er alle i full gang med sine morgenrutiner sammen med enkelte medhjelpere.

På kjøkkenet nede sitter Molly Bazilchuck og Inger Aaberg. De spiser frokost rundt et lite bord og møter meg med gode smil. Om du kjenner stiløpermiljøet i Norge vet du at disse to er blant landets sterkeste ultraløpere.

I tillegg til Molly og Inger, er det Patrick Stangebye, Tim Dunham, Paul Ogier og jeg i dette huset som skal forsøke oss på 100 miles om en knapp time.
- Good morning!, sier Paul der han dukker opp i stua. Den alltid blide franskmannen har sovet i teltet på taket av bilen sin utenfor.

Gildwen serverer kaffe. Vi har gitt han tittelen “Le directour de sportif”, slik som i Tour de France. Nora Serres, kjæresten til Paul, er også på plass. Sammen med Gildwen skal hun delta som frivillig på matstasjonene, og følge Paul underveis.

Felipe Hefler og Hans Kristian Smedsrød, to av tre av som startet Sky Blazers, er også i huset. Felipe er designer og mannen bak logoen vår og nettsiden skyblazers.no. Han skal ikke delta, men ble med til Folldal for å kjenne på stemningen, være i fjellet og treffe oss andre. Hans Kristian er en av landets raskeste fjelløpere og mannen bak podcasten “Nå er det alvor”. Trøbbel med beina hindrer han i å delta. Nå rusler han rundt i huset og forbereder lydopptak til nye episoder. Han skal også være crew for arrangørene. Senere kommer jeg til å treffe både Felipe og Hans Kristian ved flere matstasjoner.

Paul Ogier får god støtte fra sin kjæreste Nora Serres. Foto: Gildwen LeFerrec

Tim Dunham er klar for sin første “hundre miler”. Foto: Gildwen LeFerrec

Rondane 100 Ultratrail er en etterlengtet møteplass i koronaåret 2020

Løpsansvarlig Erik Haugland. Foto: Gildwen LeFerrec

Koronaåret utfordrer viktige ting i livene våre - som samhold, tilhørighet og nærhet. Å kunne ha det gøy sammen med venner vi er glad i. Slik som vennene i løpemiljøet. Nå er mange av oss samlet her i Folldal. Det kjennes godt.

Konkurranser som dette er jo belønningen for all treningen vi legger inn. Da treffer vi andre løpere, nye vennskap skapes, natur utforskes og kroppens evne til å holde ut lenge blir satt på de virkelige store prøvelsene.

Koronapandemien har ført til at nesten alle de flotte stiløpene som tilbys i Norge er avlyst. Noen få har likevel klart å finne løsninger. Slik som arrangørene av Rondane 100 Ultratrail. I spissen for arrangementet er Tor Idar Lillekroken, Erik Haugland og Inger Haugland. De har gjort en formidabel innsats og klart å skape en trygg ramme som er blitt godkjent av alle aktører. Nå er vi takknemlige som får oppleve et ultraløp som dette.

Konkurransen er helt ny og det er derfor flere usikre faktorer. Hvor lang tid vil det ta? Hvor krevende er løypa? Meningene spriker. Stigningen er ikke avskrekkende sammenlignet med andre løp, men er stiene så lettløpte som flere av oss tror? Det snakkes om en mulig vinnertid på 17 timer. Det høres veldig optimistisk ut.

I 2019 deltok jeg på alpeløpet Ultra-Trail du Mont Blanc, bedre kjent som UTMB. Det er også 100 miles. Vinneren hadde en snittfart på noe over 8 km/t. Min snittfart var 5 km/t. Så lave snitthastigheter skyldes at det blir mye marsj på så lange distanser. Der var det dessuten 10.000 stigningsmeter.

Paul Ogier går gjennom alt utstyret sitt dagen før løpet. Foto: Gildwen LeFerrec

Rondane 100 har noe over 5000 stigningsmeter. Samtidig er ikke stiene tilrettelagt her slik som i Alpene. Norske stier er ujevne og ofte fulle av stein og røtter. Det betyr mer løfting av beina.

Stopp på matstasjoner må også regnes inn. I et 100-miles løp er det ikke bare å skylle ned et glass saft, ta en halv banan i hånda og så dure avgårde. Det kan være fire mil og åtte timer til neste matstasjon, alt etter tempoet en har. Da gjelder det å få i seg masse næring når muligheten er der. På noen stopp har vi en såkalt dropbag. Det er eget utstyr og næring vi får plassert langs løypa. På slike stopp må vi vurdere å bytte sko, sokker og klær. Kanskje trenger føttene pleie i form av talkum eller vaselin.

Både Molly, Patrick og Paul har løpt gjennom hele løypa etappevis på forhånd. De vet hva som venter. Jeg har bare testet de to første milene. Dersom jeg klarer å holde en snittfart på 7 km/t vil det ta 23 timer å fullføre. Nå er 6 km/t det raskeste snittet jeg har hatt i et løp på minst 100 km. Det tilsvarer ca 27 timer på 100 miles. Jeg tenker det er realistisk, men håper likevel å få til en snittfart på 6,5 km/t. Jeg skal ta grundig feil.

Ultraløp er utforutsigbare

Mye kan skje i et ultraløp som er så langt som dette. Raske favoritter kan falle fra. Ukjente talenter kan rykke opp. Vi kommer alle til å kjempe hardt. Vi kommer til å få vondt underveis. Alle vil møte fristelsen om å gi seg. Hjernen vår belønner jo latskap. Den mener vi skal spare energi til kamp når det virkelig gjelder. Noe av kjernen i et ultraløp er å overvinne slike signaler om å gi opp. Smerter går over liker vi å si. Samtidig kan vi presse oss for langt. Å finne grensen for hvor mye vi bør tåle er vanskelig.

Fire fra huset, og fem fra Sky Blazers miljøet, kommer til å fullføre 100 miles etappen. Fire skal komme på pallen. To kommer til å vinne. Etter å ha fullført kommer to på pallen til å trenge legehjelp og bli sendt avgårde med ambulanse. Det skal gå bra med dem også.

Hans Kristian Smedsrød og Inger Haugland like før starten går. Foto: Gildwen LeFerrec

I hovedkvarteret til Sky Blazers er klokka passert 04:15. Nå handler det for alle om å få i seg nok mat, vann og kaffe. Å huske alt som skal med. Og å lykkes med et skikkelig dobesøk. For det siste er det enkelte som jubler, og andre som sliter. Jeg lurer på hvordan det neste døgnet kommer til å bli.

Klokka bikker 04:30. En siste sjekk av løpevesten gjøres. Jeg finner frem VJ Maxx skoene mine og knyter lissene ekstra godt. I en dropbag ved 80 km har jeg Hoka Evo Mafate 2 skoene som ble brukt på UTMB i fjor. De er kjekke å ha om jeg skulle trenge sko med mer såle utover i løpet.

Det er på tide å gå til start. Patrick og Tim er klare. Vi rusler sammen langs gangveien mot idrettshuset i Folldal. Det er grålysning og kaldt. En lett dunjakke varmer meg nok inntil videre. Lokale innbyggere har hengt opp flagg langs veien. Slikt er stas.

Da jeg ankommer startområdet tenker jeg igjen på hvor flott det er at arrangørene har klart å tilrettelegge et slikt løp i dette koronaåret. Å ha et mål å jobbe mot og å få møte løpemiljøet igjen er noe jeg virkelig setter pris på. Nå er jeg bare veldig klar for å komme igang.

Fjellene, på sin side, lengter etter å vise meg at jeg i mange år har undervurdert naturen her fullstendig. De skal få rett.

Start før soloppgang

Klokka er 04:50. Erika Wollner, Pål Lohne og Randi Røer Syversen har kommet for å ønske oss lykke til. Foto: Gildwen LeFerrec.

På grunn av hensyn til smittevern blir alle løpere delt opp i små puljer på start. Hvilken pulje vi starter i avgjøres av såkalte ITRA-poeng fra tidligere løp. To minutter skiller hver gruppe. Jeg skal starte i første pulje, noe jeg føler er vel offensivt. Det betyr at jeg får mange jagende bak meg.

Starten går. De første hundre meterne er på flat vei. Så starter en lengre stigning. Mange løpere drar fra. Jeg holder mitt eget tempo. Etter fem km kommer jeg over skoggrensa på Kamferhaugen. I øst titter sola frem over horisonten og skaper et fantastisk lys over fjellområdet.

Første del av ruta går i en sløyfe rundt Brennknatten nord for Folldal. Her har jeg løpt ca 20 km og dreid sørover igjen. Da ser jeg Rondane i det fjerne. Det er dit jeg skal. Foto: Bjørnar Eidsmo

Det er stas å løpe i så fin natur. Foto: Gildwen LeFerrec

Første matstasjon dukker opp etter 38 km ved Nygruva. Foto: Gildwen LeFerrec.

Det Inger Aaberg ikke vet her, er at hun tar meg igjen 2,5 mil senere. Foto: Gildwen LeFerrec.

De første 30 km tar tre timer. Frem til 45 km har jeg god flyt og holder puljene som startet bak oss unna. Så kommer et problematisk hinder. En mil med betonghard og flat grus gjør at noen ukjente smerter i lysken starter å ulme. Molly Bazilchuck og Liv Richter fra pulje 2 passerer meg ved 52 km. Det er fra 54 km problemene virkelig starter. Jeg er ved Grimsdalshytta. Mål er 106 km unna. Det kjennes håpløst. Allerede her starter jeg å gå. Nedover er verst. Hva er det som har skjedd?

Løpesteget bør ikke forandres under et løp

Disse smertene i lysken har jeg aldri opplevd før. En sannsynlig årsak er at jeg fra start kan ha forsøkt å forbedre løpesteget og holdningen noe. Hvorfor skulle jeg finne på noe så dumt midt i et løp?

Grunnen er at jeg nylig har sett meg selv løpe på video. Denne videoanalysen fra mølla viste alle feilene med løpesteget mitt. Hælene ble løftet for høyt mot rompa. Knærne er ikke langt nok fremme. Venstre skulder faller ned når jeg lander på venstre fot. Og bekkenet. Hvorfor tilter det frem så mye? Det hindrer jo beina å løpe fritt. Det må opp! Jeg har ikke vist hvor, eller hva bekkenet er engang.

Samtidig fikk jeg også tydelig beskjed av fysioterapeuten om å ikke forsøke å endre løpesteget under løpet. Likevel er det nettopp det jeg nok har gjort mer eller mindre bevisst. En teori som har vokst i meg er at det kan hindre smerter underveis. Det motsatte har skjedd.

Saktere tempo er mer sosialt

Selv om dette er utrolig frustrende å gå i stedenfor å løpe fortsetter jeg. Jo tregere jeg blir jo flere hyggelige folk tar meg igjen. Løpet får slik et helt annet innhold og perspektiv. Jaget om å optimalisere hvert skritt forsvinner. Det er sjeldent jeg har fått prate så lenge med konkurrenter slik jeg gjør oppover juvet Dørålglupen.

Da jeg slutter å løpe grunnet smertene i lysken kan jeg ta meg tid til å ta noen flere bilder. Dette tror jeg er på vei ned fra Storrvatnet langs med Sæterberget. Haverdalen er da foran meg. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Etter å ha gått alene en stund kommer jeg til en elv. I det jeg skal kjøle ned beina strømmer det på med tørste løpere. Det er veldig hyggelig. For at de andre skal slippe å få fotsvette i drikkevannet venter jeg litt med badet. Da det blir ledig kjenner jeg etterhvert at nedkjølingen har en effekt. Det kan være blodsirkulasjonen får en gnist. I hvert fall er stien videre så lettløpt at jeg klarer å løpe rolig frem til neste stigning. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Haverdalen byr på blomster, gress og fine farger. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Dørålglupen er en mektig kløft som skjærer seg bratt og dypt ned i Stygghøinmassivet. Legg merke til den fine elva med kulpene. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Et av konkurransens høydepunkt er å bli tatt igjen av Inger Haugland og co. Da blir det god stemning. Oppover juvet Dørålgulpen klarer jeg å holde tempoet deres. Da det bikker nedover må jeg bare å la dem suse fra meg. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Paul og Nora ved Dørålseter - 80 km. Han gjør et imponerende løp, men møter også motstand underveis som alle andre. Foto: Gildwen Le Ferrec

Paul fortsetter fra Dørålseter mot Strømbu. Foran han er Sebastian Krogh som holder et ellevilt tempo. Etappen er på 26 km og går gjennom hjertet av Rondane nasjonalpark langs Digeronden. Foto: Gildwen Le Ferrec.

Hans Kristian Smedsrød hjelper til på matstasjonene. Her følger han starten på Rondane 50 miles ved Dørålseter. 100 miles løperne har løpt 80 km når de passerer her. Foto: Gildwen LeFerrec.

En kan fort gå på en smell om en glemmer påfyll av solkrem. Den fella går ikke i Molly i. Foto: Gildwen LeFerrec.

Patrick Stangbye på vei ned til Dørålseter. Foto: Gildwen LeFerrec.

Etter en smertefull nedstigning fra Dørålsgulpen kommer jeg til matstasjon to på Dørålseter. Distanse passert er 80 km. Tiden brukt er 12 timer. IT-båndet ved høyre kne er nå lagt til som et problemområde nr to. Ønsket om å bryte er fryktelig stort. Samtidig vil jeg ikke ta noen beslutninger før jeg har spist og gjort meg klar igjen. Tåler kroppen et fjellmassiv til slik den er nå?

Flere venner er der og gir meg god energi.
- Du kan ikke bryte nå. Det er jo ikke Lofotenvær her engang, roper Monika Kransvik til meg da hun hører at jeg er i tvil. Hun hjalp meg på en matstasjon under Lofoten Ultra Trail i 2019. Nå deltar hun selv sammen med to andre venner fra Lofoten. Jeg får motet tilbake og fortsetter langs morener, fjellkløfter og steinete partier rundt Digerunden.

Fra Dørålseter klarer jeg å løpe litt igjen. Her er det en morene og spennende kløfter. Foto: Bjørnar Eidsmo.

Det går trått for meg nedover mot Bjørnhollia, men naturen er råflott. Solen er på vei ned. Snart kommer mørket. Foto: Bjørnar Eidsmo.

På vei ned mot Bjørnolia blir det skikkelig vondt igjen. Da jeg ankommer Strømbu, og matstasjon tre, etter 106 km og 19 timer er det mørkt. Smertene når jeg går nedover kjennes da for store til å fortsette.

Jeg sitter i en stol i støvete sand rundt et bål. De har varm mat der. Det er en lykke. Hans Kristian er der og hjelper meg. Jeg har for så vidt gitt opp. Så dukker Lofotendamene opp igen. De slenger noen gloser over til meg. Nok en gang oppmuntrer det meg nok til at jeg ønsker å fortsetter likevel. Å gå glipp av en stjerneklar natt i fjellet vil dessuten være et tap. På denne stasjonen er heldigvis stavene mine i dropbagen. Jeg hadde trengt dem for 50 km siden.

Erika Wollner, Tyler Jones, Pål Lohne og Felipe Hefler, noen trofaste venner fra Sky Blazers, er på plass. De jubler da de ser meg starte opp igjen. Nå er det nær midnatt. Oppover det neste fjellpartiet går fint å marsjere, men når det flater ut og det går nedover igjen skjærer det seg helt. Snittfarten er snart så lav som 2-3 km/t. Da jeg kommer til Breisjøseter og matstasjon fire etter 120 km har det gått 24 timer. Klokka er fem om morgenen. Det har begynt å lysne.

Nå er det bare fire mil igjen til mål. Normalt er ikke det noe problem. Et ganske rolig løpetempo vil tilsi at kanskje seks timer gjenstår. Men jeg er ikke der. Jeg får i meg salt suppe og studerer løypeprofilen videre. Det skal komme flere nedoverbakker. 40 km med stigning kunne gått. Jeg regner ut at målgangen kan være så mye som 15-20 timer unna med tempoet jeg har holdt den siste tiden.

Så mange timer med slik smerte vil jeg ikke klare motivere meg for. Jeg er også redd det kan gi langvarige problemer. Etter 120 km og nærmere 25 timer melder jeg inn mitt livs andre DNF (did not finish). Klokka nærmer seg fem på morgenen. Jeg finner en sofa inne og legger meg ned.

Det siste jeg ser før jeg sovner er et glimt av den erfarne, men nå muligens noe slitne, ultraløperen Henning Lauritsen som kommer til matstasjonen utenfor. Er det ikke han som har løpt veldig mange 100 miles og alltid fullfører? Hva hadde han svart om jeg hadde spurt om råd tro? Den tanken når meg ikke der jeg vrir meg i søvn. Jeg får heller ikke med meg at en fra crewet på matstasjonen tipser meg om å vente med å melde inn DNF til etter at jeg har hvilt.

Da jeg våkner med noe mindre smerter et par-tre timer senere tenker jeg at det kan være mulig å fortsette likevel. Men det er for sent. Racedirector gir beskjed via sambandet at det hverken er lov etter reglene, eller praktisk gjennomførbart med tanke på trackingen å starte igjen når DNF først er meldt.

Selv om en DNF er skuffende går nedturen snart over. Jeg har fått så mye likevel. Å oppleve dette løpet med gode løpevenner i et noe ensomt koronaår varmer stort. Folldal er sjarmerende. Naturen langs løypa var helt nydelig. Tenk at jeg kunne ta så feil om hva Rondane hadde å by på. Jeg skal tilbake.

Resultater 100 miles

Kvinner
1. Molly Bazilchuk, 22 timer og 39 minutter, Sky Blazers
2. Liv Richter, 25 timer og 26 minutter, Romerike Ultraløperklubb (og Sky Blazers)
2. Inger Aaberg, 27 timer og 43 minutter, Sky Blazers

Menn
1. Paul Ogier, 20 timer og 59 minutter, OSI Friidrett (og Sky Blazers)
2. Marius Stengle-Håkonsen, 21 timer og 42 minutter, Romerike Ultraløperklubb
3. Staffan Bengtsson, 24 timer, Jølster IL

Andre fra Sky Blazers

Patrick Stangbye, 30 timer 15 minutter
Bjørnar Eidsmo, DNF ved 120 km
Tim Dunham, DNF ved 106 km