Flukten til skjulte strender og surfebølger i Sayulita
Jeg krabber inn i en trang grotte. Bølger av sjøvann ruller mot meg. På andre siden skal det være en øde strand. Har jeg beregnet tidevannet riktig slik at jeg kommer meg gjennom?
Tekst: Bjørnar Eidsmo
Berget ved sjøen har grotter som leder til stranden på andre siden. Foto: hammockhoppers.com
Det hele starter sju måneder tidligere og 10.000 km unna i Oslo. Over noen uker har jeg vært med på et salsakurs. Nå er alle som deltok samlet for en avslutningsmiddag på Sagene lunsjbar. Ovenfor meg sitter Arturo, en mann jeg ikke kjenner så godt.
- Hvor har du vokst opp?, spør jeg han.
- Jeg er fra Mexico City, svarer han.
- Oj, fortell!
Jeg har aldri vært i Mexico. Mitt inntrykk av landet er basert på filmer, bøker og nyheter. Jeg forbinder landet med kaktus, støvete byer, partystrender med unge amerikanere og kriminalitet. Nå forteller Arturo om frodig jungel, god mat og surfestrender. Jeg blir nysgjerrig.
Dagen etter ringer jeg min gode venn Petter. Han har vært i Mexico flere ganger. De turene har jeg hørt lite om. Han forteller om et lite sted ved Stillehavskysten som heter Sayulita. En amerikansk venn av han bor der.
- De har en kombinert surf-, film og musikkfestival der i januar, sier Petter.
- Så gøy! Det må vi jo oppleve. Kan vi ikke dra dit?, spør jeg.
Den grønne veggen
Over et halvt år senere våkner jeg opp i en villa vi har leid rett ved stranda i Sayulita. Klokka er sju. Det er helt mørkt ute. Alle de andre i huset sover. Dagslyset kommer først om et kvarter. Da er tidevannet slik at det vil være bra bølger en time eller to. Fra kjøkkenbordet kan jeg høre bølgene slå. Hvor store er de i dag tro?
Hjemme i Norge er det kaldt, pudder i fjellet og snøslafs i bygatene. Turer i snødekte fjell er en stor lidenskap for meg. Nå har jeg rømt landet og latt meg friste av varmere opplevelser. Jeg tar surfebrettet under armen og rusler ned til sjøen.
På dagtid kan Stillehavet skimtes mellom palmene fra terrassen. Foto: Bjørnar Eidsmo
Nede på stranda gjør noen fiskere båtene sine klare. Båtene deres ligger på land og dras gjennom sanden ut i sjøen. De flittige fiskerne skal ut for å finne dagens fangst til sine familier og restaurantene i byen.
Selv er jeg på jakt etter noe annet. Et stykke ut i sjøen ser jeg at det bryter fine bølger. Midt på dagen er det fullt av badeturister og surfere her. Bortsett fra fiskerne ser jeg nå ingen andre. Jeg fester leashen fra surfebrettet til høyre fot, går ut i vannet og padler rolig utover.
Surfing er det vanskeligste jeg har forsøkt å lære meg. Det er så mange faktorer å forholde seg til. Vannet er alltid i bevegelse. Ingen bølger er like. Jeg må være på rett sted til rett tid. I det avgjørende øyeblikket gjelder det å ha nok fart og å være i balanse.
En fin bølge kommer rullende bak meg. Jeg padler noen tak, kjenner jeg glir på vannet, reiser meg og surfer innover langs den grønne veggen. Dette er hva jeg har reist jorden rundt for å oppleve.
Flere av Amerikas beste longboardsurfere er i Sayulita for å konkurrere og delta på festival. Slik som denne dama. Foto: Bjørnar Eidsmo
Løpeturen til San Francisco
Senere, midt på dagen, er stranden jeg surfet ved på morgenen fullpakket av turister. Vi er seks venner som har reist hit fra Norge. Nå slapper vi av i strandstolene. Overivrige selgere frister med tepper, østers, smykker og solbriller. Leskende øl er et vink unna, men jeg har lyst å gjøre noe annet enn å ligge å døse.
Petter har fortalt meg at lenger nord finnes to grotter som leder til en annen fin strand.
- Når det er høyvann kan du krabbe gjennom den minste. Ved lavvann kan du gå gjennom den største, forteller han.
Dermed er vi der historien startet. Jeg har løpt 20 minutter langs sjøen og er på vei gjennom en jungel. Et amerikansk turfølge dukker opp foran meg. Hun ene legger ikke merke til at jeg kommer løpende og blir skremt. Jeg unnskylder meg og slår av en kort prat. Disse amerikanere skal hjelpe meg senere samme dag.
Gjennom en smal sidesti i jungelen kommer jeg først til en liten strand. Jeg klatrer opp på en liten høyde, gjennom noe kratt og ned til en annen knøttliten strand. Der ser jeg de to grottene Petter fortalte meg om. Siden det er høyvann velger jeg å krabbe inn i den minste grotta lengre opp på stranda.
Bølgene inni grotta holder seg heldigvis lave. Jeg kommer meg trygt gjennom. På andre siden får jeg en to kilometer lang strand foran meg. Ingen mennesker er å se. Tenk at så nærme turistmaskinen finnes et slikt paradis!
Jeg løper videre langs sjøkanten. Etter hvert skimter jeg to mennesker langt der framme. Så det er noen her likevel. I følge Petter drar folk hit for å være i fred. Jeg regner med det er noen som helst ikke vil bli forstyrret. Derfor passer jeg på å ikke glane da jeg nærmer meg. I det jeg passerer tar jeg likevel et kjapt blikk til siden. Et telt er satt opp i skyggen av palmene. To jenter slapper av foran det.
Senere er jeg ved enden av stranden. Den mexicanske byen San Francisco skal ligge lenger fremme. Mellom meg og byen ligger en jungel og en stor residens med et piggtrådgjerde rundt. Flere skilt varsler om at her er det privat og forbudt å fortsette. Jeg må altså snu. Kjipt.
På vei tilbake møter jeg igjen på de seks amerikanerne jeg passerte tidligere på dagen. De har også tenkt seg til San Fransisco. Jeg forteller at stranden er en blindvei.
Jeg stopper og tar meg et langt bad i sjøen. Det slår meg at det må være flere stier i området. De to jentene på stranda kom sikkert hit på en annen måte enn gjennom grottene. Jeg løper langs skogkanten for å se. Til slutt finner det jeg leter etter. En sti leder rett inn i jungelen.
Sayulita sentrum. Mexicanere er glad i farger. Foto: Bjørnar Eidsmo
Er jungelen farlig?
Sola steker da jeg kommer opp på en åpen åsrygg. Foran meg danser noen sommerfugler. Iguaner som markerer revir skriker rundt meg. Jeg fortsetter videre ned under jungeltrærnes svale skygger. Stien er kupert og morsom å løpe på.
Kommer jeg til å løpe rett inn i en narkoplantasje tro? Tanken skremmer meg litt. Karteller opererer visst overalt. Jeg aner ikke hvor de holder til. Slik jeg har forstått det får de visstnok store inntekter fra oss turister gjennom barer, restauranter og butikker. Derfor ønsker de at turistene føler seg trygge. Det beroliger meg nok til at jeg løper alene videre inn i jungelen.
På andre siden av jungelen kommer jeg etter hvert ut på en stekende varm bilvei. Det er 30 varmegrader. Jeg har vært ute i over to timer. Siden jeg skulle gjennom grotter delvis fylt av sjøvann har jeg hverken drikkevann, penger eller mobil med.
Framme i San Francisco ser jeg at dette er en rolig, het og støvete by. Den er veldig ulik navnesøsteren i USA. Nå er jeg veldig tørst. På strandbarene sitter eldre mennesker og lar sola jobbe. Jeg er ikke så freidig at jeg tør å spørre noen om drikke. Å ta samme omvei tilbake langs asfaltveien er ikke aktuelt. Korteste vei til Sayulita er langs sjøen. Det må da være mulig å snike seg forbi den residensen som sperrer ruta?
Petter og jeg på vei til en ettermiddagssurf.
Paul, som bor i Sayulita, tar noen ettermiddager Petter og meg med ut av byen til surfestrendene han liker best. I dag er en slik dag. Jeg må rekke tilbake før de drar. Jeg har ikke klokke på meg.
- Excuse me. What time is it?, spør jeg en jente på stranda.
- It's two, svarer hun.
Om jeg får opp farten rekker jeg hjem i tide.
I enden av stranden finner jeg et hull i gjerde rundt residensen og smyger meg oppover. Mellom trærne skimter jeg en bevæpnet vakt som patruljer foran porten til det råflotte huset. Hva slags sted er dette? Vakter med våpen? Han ser meg ikke. Jeg innser at meg må inn i jungelen igjen.
Høyere opp, langs veien til residensen, møter jeg for tredje gang på amerikanerne fra tidligere. De forteller at de fant en annet kronglete sti gjennom jungelen. Den var full av kratt og de anbefaler den ikke.
-Where are you from?, spør de meg.
- Norway, svarer jeg.
- Really? We were in Lofoten last summer, sier hun ene.
- Me too, sier jeg.
Det er god stemning og skravla går.
- I have to continue. I'm desperately thirsty and must get home and find something to drink, sier jeg og snur ryggen til.
- Water? We have water, hører jeg bak meg.
Jeg legger heldigvis norsk beskjedenhet til side, løper tilbake og tar i mot en flaske med et stort smil. En halv liter vann glir rett ned. Fantastisk. Dette redder tilbaketuren og sikrer at jeg klarer å løpe videre.
Tilbake ved grottene er det lavvann. Dermed kan jeg bruke den største av dem. Jeg vasser til knærne. Noe kravler i grottetaket. Hva er det tro? Det er jo krabber! Grotten er full av krabber!
Fra en sti på andre siden kommer en mann mot meg med mobilen høyt hevet.
- Now you are part of my movie, sier han. Vi slår av en prat. Gladturisten forteller at han er fra New York.
- Do you know about the caves?, spør jeg.
- Caves? No.
Jeg peker ut retningen for han. Om han får med seg stranden på andre siden i sin film får jeg aldri vite. Forhåpentligvis tok han turen han også.
Løpeturen ble et spennende eventyr. Nå venter en ny surfeøkt med Petter og lokale Paul. Vi kjører en halvtime sør for byen og rusler gjennom en jungel. Da vi kommer ut på stranden ser jeg en nydelig venstrebølge. Det er bare en fastboende gammel mann ved den bølgen i tillegg til oss. Dette blir gøy!
Paul tar oss med til et bortgjemt sted han liker å surfe.
Festivalen i Sayolita var helt ok. Det var de skjulte strendene, å surfe med Petter og Paul på nydelige bølger og å spise digge tacos med mine venner fra Norge som ble høydepunktene for meg. Samtidig opplevde jeg disse dagene at kriminaliteten var like under overflaten.
Arturo, fra salsakurset, hadde likevel rett. Mexico har mye positivt å by på og mer enn jeg ante.
PS. Residensen jeg snek meg forbi med bevæpnede vakter fant jeg ut senere at var eid av en tidligere mexicansk president.
På biltur en annen dag saumfarte jeg Google Maps etter skjulte strender. Jeg fikk overtalt noen i følget om å bli med å sjekke denne stranden ut. Det var lurt. Foto: Bjørnar Eidsmo
