I iveren etter å oppleve Trollstigen, turistkafeen og fjelltopper durer de fleste forbi en sjelden fin tur langs elva i Langfjelldalen.

Tekst og foto: Bjørnar Eidsmo

Ved Trollstigen er det denne dagen tett tåke og timesvis med kø grunnet en buss på tvers i veien. Jeg snudde og tok meg en tur langs denne elva fem kilometer unna.

Fem km sør for Trollstigen passerer du en bru i Langfjelldalen. Her er det en parkeringsplass med informasjonsskilt. Slettvikane ser det ut til å hete her. Den grønne dalen østover fra markeringen "Primær fylkesvei 63" er Langfjelldalen.
Tips for turen
Ta med rikelig med drikkevann. Å drikke brevann fra hovedelva anbefales ikke. Et alternativ er å ta med drikkeflaske med rensefilter.
Dersom du vil følge stien går du 100 meter nordover langs veien og tilbake over brua. Der starter stien.
Etter 5,5 km langs stien kommer du til Kulehytta. Jeg snudde etter 4,5 km, så jeg fikk ikke sett den. Fra hytta kan du gå opp til Kulevatnet, eller fortsette til Langvassbu og over til Verma.
Jeg valgte å følge elva istedenfor stien. Det er stort sett lett fremkommelig terreng. Enkelte korte strekk er det tett fjellbjørk.

Her ser du stien på nordsiden av elva og ruta jeg gikk. Klikk for større bilde.

Fakta om Reinheimen nasjonalpark

Langfjelldalen er endel av Reinheimen nasjonalpark.
Det er den tredje største nasjonalparken i Norge.
Mye av det opprinnelige fjelløkosystemet finnes her med villrein, jerv, kongeørn, jaktfalk og ryper.
Seks landskapsvernområder i Møre og Romsdal og Oppland grenser til nasjonalparken på 2600 kvadratkilometer.
Det er lite ferdsel i området, og bare noen få merka stier.

Reinheimen nasjonalparkstyret sin nettside

Denne turen går opp på pallen blant de fineste jeg har vært på.

Historien om min opplevelse av Langfjelldalen

Det er grått rundt meg. Jeg ser nesten ingenting.

- Så tykk tåke kan jeg ikke huske å ha sett før, sier jeg.
- Er det sant?, sier Knut Halvor Møgster. Han har jobbet på havet hele livet. Nå er han i Kystvakten. Det betyr nok en del skodde på jobb.

- Ser du den bilen der, sier han og peker på en bil 20 meter unna.
- Ja, sier jeg.
- Engang var det så tykk tåke at vi ikke så kanonen på dekk. Det tilsvarer avstanden til den, sier han.

Vi er på parkeringsplassen ovenfor Trollstigen. Det er fuktig damp i lufta. En kjølig bris frakter tåka hastig forbi oss. Min fetter Knut Halvor skifter til fjellsko. Nå skal han opp til Bispen. Opp dit er det bratt. Toppen er luftig og flott. Jeg var der forrige sommer med to basehoppere som viste meg vei.

Vanligvis hadde jeg blitt med. Nå ønsker jeg å skåne venstre kne. I forkant, under og etter Xreid har jeg trent på meg flere belastningsskader i det ene beinet. Om jeg skal kunne delta i flere ultraløp i høst må jeg ta hensyn. Derfor har jeg laget min egen plan for dagen.

- God tur Knut!
- Vent, sier en fremmed svenske som dukker opp fra intet.
- Ja?
- Denne tåka. Blir den borte snart?, spør han.
Som regel vil sola varme opp slik tåke slik at den forsvinner. Her aner jeg egentlig ikke hvordan det vil utvikle seg.
- Tåka blir nok borte snart, svarer Knut.
- Du forstår at vi tenkte oss til Mannen. Det står at det er 7 km. Er det avstanden totalt begge veier?, fortsetter den forvirrede svensken.
- Den distansen er én vei. Det er merkede stier, så det går nok fint å finne frem, svarer Knut Halvor.
- Takk, svarer svensken.

Så forsvinner min fetter inn i tåkegrøten. Skodden ligger tett fra fjordene i vest og opp hit. Det kommer til å være slik gjennom hele dagen. Senere skal det bli timesvis med bilkø der jeg er nå. Men alt dette vet vi ingenting om.

Jeg setter meg i bilen og kjører nedover tilbake mot Valldal. For en halvtime siden stoppet vi i Langfjelldalen. Der var det sol. Jeg la merke til at det gikk en sti innover dalen. Det som var enda mer spennende var at det så ut som stien gikk parallelt med en elv.

Elvelangs

Tilbake i Langfjelldalen skinner solen. Fjellene jeg kommer fra holder tåken unna. Jeg rusler avgårde på en sti med lette steg. Allerede etter et par hundre meter går stien i en annen retning enn elven. Så rart. Fjellbjørkene hindrer utsikten og en svalende bris som finnes andre steder i dalen. Det blir hett.

Jeg stopper for å studere kartet. En gjeng sauer kommer mot meg. I kjent stil virker de veldig usikre. Slik jeg tolker sjefssauen analyserer hun situasjonen omtrent slik:

"Hm. Det står noe i stien vi skal gå. Kan det spises? Nei. Det er et menneske. Hvorfor står han der? Skal vi snu? Kjøre på? Breke ut til siden? Riste litt ekstra i bjellene? Å, jeg vet ikke. Aner ikke. Hva tror dere andre? Ingen innspill? Vi får bare gå og se hva som skjer".

Da sauebanden kommer opp ved siden av meg stopper alle seks. De snur seg mot meg i en v-formasjon med lammene først. Det virker som de venter på mitt neste trekk. Tror de jeg har mat til dem? Hele dalen er jo et matfat for dem. De har det nok fint.
– Maten jeg har trenger jeg selv, sier jeg på et språk de ikke forstår. Det blir en kort monolog. Jeg rusler videre. Sauene stirrer meg i ryggen.

På kartet ser det ut som stien fortsetter et stykke nord for av elva. Hvorfor har ikke de som gikk opp stien ønsket å gå nede langs strykene? Det er jo nesten trist. Kanskje de hadde andre hensyn å ta enn å nyte naturen?

Jeg lar sti være sti og drar rett ut til siden gjennom krattet. Snart åpner det seg opp. Jeg ser elva slynge seg nedenfor meg gjennom dalen. Elvebredden ser fin ut å rusle langs så langt jeg kan se. Vannet har en flott grønn farge. Hvorfor blir det slik tro?

Tåka passerer bak meg. I dalen jeg er kommer den ikke inn.

Årsaken til at elva får den blågrønne fargen leser jeg er breene. Når den vanlige snøen er smeltet bort, starter bresnøen å smelte. Vannet derfra har med seg breslam og leirpartikler. Leirpartiklene holder seg svevende i det rennende vannet. Når sollyset treffer leirpartiklene sendes sollyset tilbake. Det skaper den sterke fargen. Det ser flott ut.

Elva byr seg frem med fine svinger, stryk og kulper.

I barndommen var det å lete etter kulper i elvene det mest spennende vi gjorde. Nå minnes jeg på at å vandre langs en elv fortsatt er noe av det flotteste jeg vet. Det dukker opp noe nytt hele tiden.

Som badeentusiast er det fristende å hoppe i vannet både her og der.

Vi begjærer gjerne det som er vanskelig å nå. Slik som fjelltoppene. De kan by på en utsikt som tar pusten fra oss. Jeg liker å klyve meg oppover langs en fjellrygg. Samtidig kan det å gå i en dal og se på toppene være vel så givende. Her går jeg med lav puls på oppdagelsesferd. Det er også enklere å løpe om jeg får lyst til det. Både topper og daler er fint. Det er jo bare å variere turene så får du begge deler.

Vannet kjennes ikke kaldt. Strømmen masserer leggene.

Vanligvis forsøker jeg å holde meg tørr på beina. Da jeg skal krysse elva bestemmer meg for å beholde skoene på. Det er enklere å holde balansen da. Hvor glatt er det her tro?

Jeg er ikke klar for å snuble. Da blir alle klærne jeg har på og i sekken vått. De første skrittene ute i strømmen går fint. Det er ikke mose på steinene så det er godt grep. Å gå her er jo bare gøy!

Får du også lyst å løpe her? Brevannet gir tjernet en flott farge.

Terrenget på sørsiden av elva er åpent og full av morsomme hindringer. Jeg elsker å løpe fritt utenfor stiene når det er mulig. Nå kan jeg ikke dy meg lenger. Dette får beinet bare tåle. Over mose, myr, stein, bekker og tørre berg setter jeg fart langs elvas svingete løp.

Sko og sokker er allerede våte. Det gjør turen videre morsommere. Å forsøke å holde seg tørr er jo ikke lenger aktuelt. Dermed er det bare å dure i vei. Når det blir for tett med fjellbjørk på land går jeg bare ut i elva igjen.

Å følge en elv nedover i slik lettløpt vegetasjon er noe av det gøyeste jeg har gjort som terrengløper.

Etter tre timer er jeg tilbake ved bilen. Det er ikke mobildekning her. Det har jeg ikke hatt siden jeg forlot Knut Halvor ved Trollstigen. Hvordan ligger han an på sin tur tro?

Jeg kjører oppover inn i tåkeheimen. Plutselig står trafikken bom stille. Det er tåkekø i fjellet. Hvor lenge det skal vare aner jeg ikke.

Mange sneglemeter senere hopper Knut Halvor inn i bilen. Han er storfornøyd med sin tur. På 1000 meter over havet møtte han blå himmel. Han viser meg et bilde fra Bispen. Der er hele Romsdal pakket inn i et loddent skyteppe med spisse tagger som stikker opp.

Bilkaoset gjør at vi avbryter turen ned til Åndalsnes. Vi skulle egentlig på et interessant foredrag i regi av Norsk Fjellfestival nede i fjæra. Vi snur og setter kursen ned mot jordbærbygda Valldal. Underveis blir det elvebading og en stopp ved det spenstige Gudbrandsjuvet.